[Esme]

Opprinnelig lagt inn av Pida, her.

Jeg tror jeg skjønner hva mannen din mener. Når jeg tenker over det, ville jeg neppe takket ja til et tilbud om å leve på jorden (eller et annet sted) i det uendelige. Det er noe fint og beroligende ved tanken på at livet har en begynnelse og en slutt. Vi har en begrenset tid vi skal fylle med innhold og mening, og etter det er det ikke mer.

Samtidig må jeg innrømme at jeg er redd for å dø NÅ - jeg føler meg på langt nær ferdig med å leve, og jeg har så inderlig lyst til å få barn og følge dem et stykke på veien, om ikke annet. Jeg har også lyst til å bli bestemor før jeg takker for meg. Mulig jeg vil føle det annerledes når alderdommen virkelig tar tak i meg, men slik jeg ser det nå virker det meningsfult og naturlig å dø og ikke være mer etter et langt liv. Tror ikke jeg kunne tenke meg å begynne helt på nytt igjen, f.eks.

Nemlig. Det å dø mens man er ung og har små barn er grusomt uansett livssyn.

Men om jeg er heldig og lever til jeg er gammel, og om man kan gjøre at dødskampen ikke blir vond, så tror jeg ikke at jeg kommer til å være redd for å dø. Jeg synes jeg har allerede opplevd nok til å fylle mange liv og har allerede fått gjort mye av det jeg ville, så jeg tror jeg kommer til å være ganske fornøyd som gammel dame.