Opprinnelig lagt inn av allium, her.

Jeg vet ikke om jeg er enig (på generelt grunnlag altså, hva som er terapi for deg vet vel du best selv).

Jeg synes det beste er å legge det bak seg og gå videre. Som sønnen min sa da vi snakket om at noen i klassen ble mobbet her om dagen, og jeg spurte ham om han opplevde mobbing. Han sa at de prøvde seg på ham også, og da jeg spurte hva han gjorde da, sa han "da går jeg vekk, og tenker at de er noen stakkars tapere som må si sånt til andre for å føle seg bedre".

Det var en periode jeg fikk ut sinne ved å sette meg på sykkelen og tenke på hva jeg syntes han hadde fortjent.

Men nå er det over forlengst. Jeg følte at jeg fant ut at ikkenoe er verre enn å aldri være nær noen med tillit og da var det jo sånn det var.
Så har jeg som din eminente og meget intelligente sønn forsøkt å være mer opptatt av mitt eget liv etter det.