[Jessica]

Da jeg fikk kreft og ble satt på sidelinje spesielt i forhold til min datter som da var nesten 3 år så oppdaget jeg at jeg ikke var uunnværlig. Hun og pappaen har et veldig nært forhold fortsatt, og nå er hun snart 9 år.

Å leve livet sitt og tro at man er helt uunnværlig er noe man må innse ikke er faktum. Jeg er enig med Electronica. Det beste for våre kjære er at vi ikke er uunnværlige, men en del av et viktig nett for våre barn og pårørende. Dersom man ønsker å være uunnværlig så vil jeg påstå at det er en egostisk handling. Samtidig så må en spørre seg hvorfor det er så viktig. Er det en måte å finne meningen i livet på og føle at man er "viktig". Men er det våre barns beste?