[Ibidelma]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Smurfine - jeg hadde det sånn som du beskriver moren din jeg også. Jeg hadde gitt opp og innstilt meg på å dø av overvekt fordi jeg ikke greide å leve sulten 24/7 resten av livet.

Men det gikk til slutt likevel når jeg fant et opplegg som passet for meg slik at jeg ikke følte at jeg gikk på noen kur eller avsto fra noe jeg lengtet etter. Nå er det over femti kilo siden jeg var "på topp". Så kanskje moren din finner løsningen til slutt.

En nøkkel for meg var å innse at dette hadde medisinske forklaringer - ikke at det skyldtes at jeg var et viljeløst vrak og burde skamme meg. Da skammen slapp det verste taket ble alt lettere å studere oppriktig og det ble mye lettere å finne løsninger.

Hvordan fant du et passende opplegg? Skulle ønske min mor kunne finne noe som passet henne og hennes livsstil. Begge mine foreldre har sykelig fedme og jeg er nesten redd for at mine barn ikke får oppleve sine besteforeldre om det fortsetter slik det gjør nå. Min far har heldigvis innsett alvoret for andre gang og fått operasjon og følger nå opp med kostholdsendring. Han endret kosthold for noen år siden også, og gikk ned 60 kilo på 10mnd på KUN kostholdsendring+trening, men gikk alle kiloene opp igjen i løpet av 2 år, så nå får han psykologihjelp ved siden. Forskjellen på ham og min mor, er at han faktisk gjør noe. Han godtar ikke at ting bare er slik, men har innsett at man faktisk kan klare det hvis man får hjelp. Min mor sier at ingenting nytter uansett, at kroppen hennes bare er slik - og det er bare tull, men hun vil ikke tro på noe annet (sikkert hennes forsvar, men skulle ønske hun kunne innsett at endringer ikke bare kommer av seg selv, men at man må gjøre en innsats..)..