[Mamma Rosa]

Dette er svaret en bruker fikk fra Folkehelseinstituttet:



Takk for forespørselen om Folkehelseinsituttets syn på påstandene i boka ”Sannheten om vaksiner”. Folkehelseinstituttet skal være samfunnets rådgiver i vaksinespørsmål. Det betyr at vi må legge stor vekt på å dokumentere de rådene vi gir slik at befolkningen kan stole på dem. Derfor samarbeidet vi nært med Verdens helseorganisasjon og ledende forskningsmiljøer i mange land. De rådene vi gir, er derfor stort sett helt i tråd med de rådene som gis verden over. Selv om man av og til kan få inntrykk av det, er det faktisk liten – om noen – uenighet om de grunnleggende spørsmålene knyttet til vaksinering.

Det er bred enighet i vaksinefaglige fagmiljøer om at nasjonale vaksinasjonsprogrammer har vært – og er – et av de aller viktigste tiltakene et land kan gjennomføre for å bedre folkehelsen. Det er riktig at mange infeksjonssykdommer forekommer langt hyppigere i fattige enn i rike land, og det er også riktig at den store reduksjonen i flere av de alvorlige smittsomme sykdommene, skjedde før vi fikk vaksiner mot dem. Men det betyr ikke at vaksinasjonsprogrammene har vært – eller er – overflødige. Uansett hvor næringsrik mat vi får og hvor gode levekår vi får, vil vi ikke kunne beskytte oss fullgodt mot de sykdommene vi vaksinerer mot. Det skyldes at antibiotika ikke har noen virkning på de sykdommene som forårsakes av virus, og at vaksinasjon er den eneste måten å fjerne sykdommer helt på.

De fattige landene har få alternativer. Hvis de hadde kunnet bli rike raskt, ville det naturligvis vært veldig bra for folkehelsen, men i påvente av dette, er vaksinasjon det mest lønnsomme og effektive helsetiltaket vi kjenner til. Til en pris på noen få kroner per menneske, kan man redde millioner av mennesker hvert år. Men også her i landet redder vaksinasjon mange liv hvert eneste år.

Hvis vi som land skulle velge å avskaffe vaksinasjonsprogrammet, måtte vi være villige til å godta at for eksempel 20-30 barn ville dø av meslinger hvert år i Norge og at omtrent ti ganger så mange ville få varige hjerneskader. Vi måtte være villige til å godt at en del barn ville dø av difteri, stivkrampe og kikhoste, og at vi ville kunne få tilbake sykdommer som poliomyelitt. Siden vi lever i et rikt land, ville antallet sykdomstilfeller være langt lavere enn det vi ser i dag i de fattige landene, men det ville altså ikke være mulig å unngå dem helt. Det ser vi et tydelig eksempel på i Storbritannia der vaksinemotstanden har vært langt sterkere enn her i landet. Der er nå meslinger på full fart tilbake igjen, og det er det ingen antibiotika som kan hjelpe mot.

Heldigvis er det ikke riktig at stadig flere slutter å vaksinere sine barn, slik man av og til kan få inntrykk av. Det er sikkert riktig at dette skjer i visse miljøer, men dette blir kompensert ved at det i andre miljøer er flere enn før som lar sine barn vaksinere. Derfor har vi i Norge hatt en stabilt høy vaksinasjonsdekning i mange år, og det er også en av de viktigste grunnene til at vi er blant de land i verden som har aller best kontroll over infeksjonssykdommene.

Siden vi har så høy vaksinasjonsdekning, kan vi også ”tåle” at noen få ikke lar seg vaksinere. Så lenge mer enn 90-95 prosent av befolkningen er vaksinert, er det ikke grunnlag for epidemier, vi har en slags flokkimmunitet som beskytter oss alle, også de som ikke er vaksinerte. Men vaksinasjon er en solidarisk handling. Man vaksinerer seg ikke bare for å beskytte seg selv, men også for å hindre at andre blir syke ved at en selv blir syk og smitter andre. Derfor går dette bare bra så lenge de fleste velger å være solidariske. I Storbritannia er dette nå som sagt i ferd med å bli et problem.

Det kommer fra tid til annen påstander om at vaksiner gir alvorlige bivirkninger. Noen få av disse har vært riktige. For eksempel ble det påvist at en vaksine mot en virusutløst diarésykdom forårsaket en sjelden form for tarmkomplikasjon. Den vaksinen ble stoppet. For en del tiår siden var også kvaliteten på enkelte av vaksinene så dårlig at det kunne oppstå forskjellige former for bivirkninger, men det gjelder ikke lenger for de vaksinene vi bruker regelmessig. De vaksinene vi har mot kopper er fortsatt forbundet med alvorlige bivirkninger, men denne sykdommen er heldigvis utryddet (takket være vaksine), og derfor bruker vi dem heller ikke lenger.

Det har vært spesielt mye omtale av påstandene om at den vaksinen mot hjernehinnebetennelse som Folkehelseinstituttet lagde på 1980-tallet skulle kunne forårsake ME, slik du skriver. Denne påstanden skulle nå være tilbakevist. Verdens helseorganisasjon satte for et års tid siden ned et ekspertpanel som konkluderte med at det ikke var noe grunnlag for å mistenke slike bivirkninger. Vi gjennomførte også en egen undersøkelse om dette og kunne der påvise at det ikke var noen høyere forekomst av ME blant de som hadde fått vår vaksine enn blant dem som ikke hadde fått den. Det var heller ikke høyere forekomst av ME i de årskullene som hadde deltatt i vaksineforsøket sammenlignet med årskullene før og etter.

Dette betyr ikke at det ikke finnes bivirkninger knyttet til vaksiner. Tvert i mot er nok slik at alle legemidler har bivirkninger, og det gjelder også vaksiner. Vaksiner er imidlertid blant de legemidlene som har færrest bivirkninger, og de bivirkningene som forekommer, er stort sett (med enkelte unntak) forholdsvis uskyldige og forbigående. Men man må alltid vurdere risikoen for bivirkninger mot nytten av legemiddelet. Derfor følger vi hele tiden med på forskningen internasjonalt, og vi vurderer hele tiden om vårt vaksinasjonsprogram inneholder de rette vaksinene. I år anbefalte vi for eksempel å slutte med vaksinasjon mot tuberkulose fordi vi anså at nytten var for liten sammenlignet med kostnadene og bivirkningene. Samtidig anbefalte vi å starte med vaksinasjon mot de virusene som er skyld i de fleste tilfellene av livmorhalskreft hos kvinner. Slik vil det være i fremtiden også. Vi vil slutte med vaksiner som ikke lenger trengs, og starte med nye vaksiner hvis de er nyttige nok.