[Nin]

Opprinnelig lagt inn av Thula, her.

.

Jeg er 100% sikker på at mitt liv ikke hadde vært like givende, og at jeg ikke kunne ha vært like lykkelig, dersom jeg ikke hadde blitt mamma til tre skjønne barn. Det er veldig vanskelig for meg å forstå at folk velger annerledes, men ikke så vanskelig å akseptere.

Mitt liv er ikke givende nok for meg uten barn. Barn er mitt store kall. Jeg trenger barn rundt meg. Barn gir meg masse energi på et eller annet snodig vis. Barn gjør meg så lykkelig som ingenting annet noen gang har gjort, jeg er en barne-elsker uten like. Jeg digger unger, er helt gal etter dem. Og de digger heldigvis meg. Her er kaffeslaberas med ungene i garderoben i barnehagen når jeg henter minstemann. Alle ungene kommer løpende og skal skravle når jeg henter og det er så utrolig koselig og ikke minst morsomt.
Jeg tror jeg rett og slett er avhengig av unger. Jeg bare må ha dem.
Jeg har ikke så mye liv utenom det å være mamma, og for meg er det liv nok.
Jeg har opplevd å være ufrivillig barnløs, i den grad at vi ønsket oss barn og ikke kunne få flere. Vi prøvde i åtte år og det er de tøffeste åtte årene i livet mitt. Å ikke kunne få flere små i hus, det knakk meg helt.
Nå har jeg fire totalt. En hjemmefraflyttet, to til låns i helger og en mini her hjemme. Jeg er mamma, fostermamma, stemamma og avlastningsmamma. Fy så heldig jeg er. De gjør meg så glad alle sammen.
Jeg har lyst på en til, bare en til. Så nå starter snart den store prosessen igjen, spennende - krysser fingrene for at utfallet bir som vi ønsker.

At min svigerinne og svoger har valgt å ikke få barn respekterer jeg fullt ut. Selv om jeg elsker unger forstår jeg selvfølgelig fullt ut at ikke alle har et ønske om å leve det livet jeg gjør. Det er virkelig ikke egoistisk av dem. Folk må få leve med eller uten barn etter eget ønske, og begge deler er jo på en måte egoistisk fordi man gjør det man ønsker. Men det er ingen negativ egoisme som det ofte blir fremstilt som.