Opprinnelig lagt inn av Monsoon, her.

Er det virkelig slik, at det er et tabu? Jeg har trodd at de blir møtt med spørsmålstegn fordi de som allerede har fått barn ofte føler at de har sett lyset, og ønsker å forkynne dette til barnløse. Og her står det altså at det er skepsis og mistanke om egoisme som møter frivillig barnløse. Hvem er det som tenker slik? Det er såklart dumt å bruke seg selv som benchmark, men jeg klarer ikke etter beste evne å fremkalle slike følelser i meg, og har enda til gode å høre noen si noe negativt om folk som ikke ønsker barn.

Er det noen som kjenner seg igjen i artikkelen, i forhold til egne følelser om temaet?

Selvsagt blir det alt for tynnt å bruke seg selv som eneste empiri, hadde ikke trodd det var slik dersom jeg ikke hadde lest en del artikler om emnet i det siste. For da hadde jeg heller ment at det var jeg som var uheldig.