[kie]

Oh. Den store forventningen om "kjefting"/tilsnakk/offentlig oppdragelse. Den kjenner jeg litt til. Men siden det er fra et ståsted der det som funker for alle andre barn ikke funket på mitt, samt en litt sår følelse i forhold til omverdenens stadig krav om å "oppdra den ungen" stadig hardere og på grensen til det umenneskelige, så innser jeg jo at det ikke nødvendigvis er helt relevant. Alt er jo tross alt ikke særtilfeller og sløve foreldre finnes jo også.

Men jeg tror at jeg på grunn av disse tingene også ville ha vært ganske forsiktig med å anta for mye om hva som ligger bak foreldres reaksjoner, eller hva som er den ultimate løsningen. Irritasjon over bråk, ja. Men jeg tror jeg ville ha vært veldig forsiktig med å anta for mye utover det. Og forhåpentligvis sagt ifra på en måte som gjenspeilet dette.

Når det er sagt; i slike situasjoner har jeg selv som regel valgt å ta barnet ut av rommet/situasjonen. Eller latt være å komme dersom jeg visste at dette ville bli et problem. Og heller akseptert at folk "tenker sitt" om mitt fravær.

Ellers kan jeg jo forestille meg at foreldre som rett og slett er utslitt kan bli litt apatisk og glemme at det som har blitt normaltilstand (og normal "bakgrunnsstøy"?) for dem ikke nødvendigvis er det for andre foreldre?