[Skilpadda]

Jeg syntes det surrealistiske innslaget der var veldig passende og knyttet an til begynnelsen, med den ufødte Callie som observerte det som skjedde bakover i slekten, både på genetisk nivå og på detaljert dagligdags nivå. Det ble en fin mytologisk familiehistorie som konvergerte med den litt mer sosialrealististe "coming of age"-historien til individet Callie/Cal.

Jeg syntes dessuten det fungerte bra som en påminnelse om at familiehistorien faktisk er en fiksjon - at Cal har diktet opp mesteparten av den, altså detaljene og personlighetene og følelsene, om ikke akkurat de nakne fakta. (Slik som Alex Haley gjorde med Roots.) Og jeg likte hvordan det å fullføre sin egen families mytologi var det som skulle til for at Cal skulle "komme videre", våge å fortelle Julie sannheten og ta sjansen på et seriøst forhold.