Å finne hverandre igjen i julen



Kvarandre

eg vil stryka deg over håret

eg vil seia til deg

kor mykje eg bryr meg om deg

og så ser eg ei brå redsle

i augo dine

og så smiler vi til kvarandre

Jon Fosse, fra Stein til stein, 39 dikt og 1 salme i 2016.

I år er julen preget av overganger. Vi har alvorlig sykdom i familien, og en ungdom som brakk foten to dager før juleferien. Bittelillejulaftens juletrehogst inne i fjorden ble heller ikke som hentet ut av et julekort. Tåke, paraply og krykker bidro lite til juleidyllen. Juletreet, sjarmerende, uperfekt, knakk i toppen etter mye baksing med en sløv sag i tett granskog. Et blikk på klokken da beistet endelig var surret fast på biltaket, avslørte at vi akkurat ikke rakk fergen tilbake.

Da låste vi oss inn i det 100 år gamle huset under bratte fjell og over en vintersvart fjord. Strøm og vann hadde vært slått siden august, så gulvene var iskalde. Heldigvis hadde vi varm kakao på termos og tre koselige, tente telysestaker å samles rundt i den gamle stuen. Det ble en koselig og nær liten time før vi kjørte til neste ferge. Besteforelderen som vokste opp i huset tok imot invitasjonen om å fortelle om barndommens fineste julegave, som kom fra uventet hold. Barnebarna fortalte om sine beste juleminner. Det er trist og vemodig å se de eldre skrante, og ta inn at de som en gang bar familetradisjonene og mestret de mest kompliserte kjøkkenoperasjonene, ikke lenger orker.

Men det er også da det kan åpne seg rom for ærligere og nærere samtaler – hvis man våger. Julaften kan ofte føles som et teater, der alle spiller sine roller og gjentar de samme ordene og handlingene år etter år. Nå er det kanskje tid for noen rollebytter.

Riktig god jul alle FP-venner! Måtte den fylles med gode og nære samtaler med de som betyr mest for dere.