Det er mange meninger om jul. Hva en kan og ikke kan servere, hvor en kan feire jul, med hvem. Jeg tar meg selv i å bli fascinert over hvor bestemte noen meninger er, «Jeg kunne aldri…» «Det er helt uaktuelt å…». Så tenker jeg tilbake, og kanskje ville jeg sagt det samme før? Men når livet tar nye vendinger, og ingenting ser helt sånn ut som det gjorde før uansett, kan julen bli litt annerledes, og plutselig er det kanskje ikke så farlig om en pynter juletreet på lille julaften eller om maten serveres når Sølvguttene synger?
Min jul har i hvert fall endret seg mye. I barndommen og et stykke inn i voksenlivet var det ganske faste rammer, om enn med litt ulike konstellasjoner: pynte juletre lille julaften, grøt julaften formiddag, Tre nøtter til Askepott, Reisen til julestjernen, pynte og kle seg, middag klokken fem, rydding og oppvask (og det verste, middagshvil når vi var hos besteforeldre! Tortur!), gaver. Få overraskelser, alle barna spiste i hvert fall noe av maten, og det var først da niesen min kom til verden at konseptet «ventegave» ble innført.

Jeg ble gift, og julene med hans familie så bittelitt annerledes ut, men ikke mer enn at Askepott måtte vike for kirkebesøk og middagen var annerledes. Det føltes som en stor omveltning. Den første helt annerledes julen tilbrakte vi i Tanzania. Det ble også den siste julen vår sammen. Julen etter var jeg 27, separert og knust. Ingenting var helt som før, men rammene var ikke ulike. Bare jeg. To år seinere feiret jeg jul på stranden i Nicaragua, med han som var kjæresten min da (og som aldri burde vært det). Da var vi nyforelsket og alt var bra, vi spiste spaghetti til julemiddag og selv om jeg lengtet hjem, var det idyllisk og fint. Hjemme i Norge var julen noenlunde lik, men med endringer for andre i familien. Så kom mannen inn i bildet, uten at det rokket nevneverdig ved tradisjonene siden vi var vant til nesten samme julemat og tradisjoner. Julen før lillesøster skulle komme til verden, ble en annerledes jul for oss. Det passet ikke for noen besteforeldre å komme til oss, og jeg var ikke særlig mobil. Dermed feiret jeg, mannen og den lille halvannet år gamle datteren vår jul helt aleine, i vårt nye hus. Det kan høres trist ut, men det var det absolutt ikke. Tvert i mot hadde vi en tidligere julemiddag, vi åpnet gaver med henne og la henne til vanlig tid, og så åpnet vi våre og hadde en nydelig, rolig kveld. Annerledes, men fin. Så kom lillesøster, og neste jul kom mine foreldre til oss og fikk for første gang på lenge feire jul uten at det var de som skulle stå for hus og mat. Det føltes riktig, vi tok over stafettpinnen litt, og selv om faren min aller best likte å være hjemme i julen, ble han strålende fornøyd med å feire den hos oss. Neste jul var han ikke blant oss lengre. Den julen faket jeg, for å være helt ærlig. Jeg kjørte på med julemusikk, jeg bakte sinnssvake mengder julekaker og godteri, jeg svosjet og svisjet og vasket og sto på. Rammene for feiringen var ikke så ulike, middagen var tidligere og ungene fikk litt mer enn en ventegave (de får et helt berg, det er ganske meningsløst å spare på alt til kvelden). Men vi, vi var ikke de samme uten pappa.

Flere juler har kommet og gått. Vi har to nydelige unger, hvor særlig den ene trenger mer enn den andre fordi hun har en diagnose som vi nå har et navn på. Ingen av barna våre spiser spesielt variert, og etter årevis med å klandre meg selv for det har jeg (stort sett) klart å forsone meg med at det er sånn det er, akkurat nå. Ikke er noen av dem interessert i Tre nøtter til Askepott heller, eller noen av de andre eldgamle julefilmene jeg har forsøkt å prakke på dem. Vi spiser grøt på lille julaften i stedet for julaften (men vurderer å droppe det), i fjor pyntet vi treet tidlig i desember fordi det ble så alt for lenge å vente for minsten, de får åpne litt gaver i løpet av julaften, de får velge hva de vil se på TV (eller de får nettbrett så mor kan se på noe mimrete greier). De får pasta med parmesan til julemiddag, fordi det oppriktig talt er noe av det de liker best i hele verden, selv om det har null og niks med resten av julematen vi lager å gjøre. I fjor feiret vi jul på Gran Canaria, fordi ingen av oss orket en gjentakelse av julen 2017 hvor lillesøster skrek hver dag, ikke klarte å være i familiebesøk og jeg var deprimert og gråt av utmattelse. Det var helt nydelig, ingen savnet snø og julemat og ungene var superfornøyde (og fikk i overkant mange små, rælete julegaver utover uken). Og mamma var med oss. I julen i fjor var jeg ikke helt overbevist om at hun kom til å være det i år, så det var ekstra viktig. Men det er hun, og hun kommer til oss, og vi skal feire vår egen, litt på skeiva, litt rotete og fine jul. Uten veldig striglet hus, meget mulig med gaver litt spredd utover, middag når det passer med noe alle liker, og vissheten om at vi har kommet gjennom et supertøft år med vettet sånn tålelig i behold. Det er ikke verst, bare det.

Til slutt, en ikke-julete video som har vært viktig for oss i høst, og som forklarer mye av tilværelsen til mysteriet lillesøster, som vi nå forstår mer av. Og tipset om den, fikk jeg selvsagt på FP.