Da begynner jeg å jobbe fullt igjen. Og jeg må si jeg både gruer og gleder meg.
Siden operasjonen i januar har energien gått i berg-og-dal-baner. Jeg begynte for fullt like før påsken i den tro at jeg klarte det uten problemer. Det gikk jo på et vis (ikke), men i begynnelsen av mai måtte jeg kaste inn håndkleet. Jeg var utslitt. Jeg tullet mye og følte jeg var i en slags ammetåke. (Er der ennå, kjenner jeg.) Jeg jobber jo som sykepleier i hjemmesykepleien og da trenger jeg å være 100% til stedet. Så da ble det full sykemelding i en uke og 50% noen uker frem til ferien. Så hadde jeg ferie, og da kollapset ryggen. Diagnose: Veldig svake kjernemuskulatur i rygg og mage. Igjen 100% sykemeldt i fem uker. SÅ ble jeg aktiv sykemeldt i nesten en måned. Nå har jeg vært 50% sykemeldt i tre uker. Og skal som nevnt over begynne for fullt igjen fra mandag.

Jeg har, av en eller annen grunn, blitt satt ned i 80% stilling (hadde de siste 20% på kontrakt). Jeg gleder meg til å komme tilbake til mine dagligdagse rutiner igjen. Jeg savner pasientene og kollegaene mine (ikke sjefen, men det er en helt annen historie) og så savner jeg det å gjøre en jobb. Men jeg gruer meg allikevel. Hva om jeg ikke er klar? Samtidig som jeg må mase om ekstravakter igjen, noe som jeg har sluppet med 100% stilling.
Godt jeg har 15 feriedager til gode.

Ønsk meg lykke til. Og takk for at dere ville lese dette lange, uoversiktlige og kjedelige innlegget.