Vi visste den dagen ville komme. En dag ville vi ikke lenger ha Vegard blant oss. En dag ville vi miste ham. Vi visste det. Vi har visst det i mange år.

Vi ville ikke vite det, så,vi la planer. Vi la planer om ferieturer, hytteturer, skolegang på Frydenhaug og seinere St Halvard, og planer for tilrettelagt bolig når Vegard ble 18 og skulle flytte hjemmefra som andre ungdommer gjør.

Vi la planer, for vi ville ikke vite det, men ga likevel noen ekstra kyss og hvisket "elsker deg," når han var lagt i seng for natta og skulle sove. Vi kunne ikke være sikre på om han våknet neste morgen. Vi visste det.

Men vi la planer, for vi ville ikke vite. Og når Vegard så ble lagt inn på sykehuset for aller siste gang, og han var så syk så syk, ja så ville vi ikke vite da heller... Men denne gangen måtte vi vite.

Og så kom dagen. En vakker dag, var det, med vårsol og grønnskjær i gresset. En vakker og grusom lørdag - 21.mars hvor vi ikke lenger kunne late som vi ikke visste...

I går tok vi farvel med Vegard. Vi sendte ham ut på hans aller siste reise. Han forlot oss i en brannbilrød kiste - han fortjente det, rufsegutten. Kista var pynta med kosebamsene han brukte ha rundt seg. (Med seg i kista har han og tre bamser han fikk da han lå på det siste, fra gode venner, og en bamse vi fikk i minnestunden på skolen hans.) Vi tok farvel i et rom fylt av ballonger, bamser, blomster og levende lys.

Rommet var fylt av sorg - rommet var fyllt av kjærlighet. Vi kunne telle 150 signaturer i kondollanseboka etterpå. Minst 150 mennesker - familie, venner, naboer og bekjente hadde kommet for å være med oss og ta avskjed med gutten vår. Gutten som bare rakk å fylle 10 år, men som likevel satte så dype, dype spor etter seg.

Og det ble en vakker avskjed, akkurat slik vi hadde håpet og ønsket det skulle bli. Det var gode ord, ord som feiret gutten vår. Ord fra avlastningsboligen, ord fra skolen, ord fra oss. Det var dikt fra ei tante og fra Vegard sin storebror. En kjær venn av oss spilte saxofon. Det ble vist bilder av en livsglad Vegard.

Det var gråt, men det var og latter - hånd i hånd. Og det var kjærlighet. Vi satt på første rad og kjente varmen fra 150 mennesker som omga oss og løftet oss gjennom dagen.

Og når Vegard var sendt avsted, og ballongene sluppet mot himmelen, så samlet vi oss igjen inne og delte mat og drikke, kaffe og kaker og gode minner. Rommet løftet seg av over 100 mennesker som pratet og lo og hygget seg sammen...

Vi er rike. Vi er så uendelig rike. Vi har fått være foreldre i 10 år til et barn som ikke bare var elsket av oss, men av en lang rekke mennesker som var med ham på veien.

Og vi er omgitt av en familie som helt og holdent slår ring om oss og hjelper oss gjennom dette. Og vi er omgitt av venner og bekjente som holder oss beina, og får oss til å skjønne at vi skal klare dette. Vi skal komme gjennom dette - alle tre, jeg, Vegards pappa og Vegard sin storebror på 12. Vi skal lære å bli en familie på 3 som har det godt sammen og vet å nyte livet.

Og det klarer vi, for vi er rike - rike på kjærlighet, og bedre kan man ikke ha det.

Til alle dere som har vist oss omtanke, gitt oss gode ord og trøst - til alle som har vist oss denne kjærligheten: takk.