I fare for å bruke en mye brukt overskrift for tiden ... men noen ganger er det bare helt alright.
Det til tross for at man har brukt natten til å danse endeløst rundt på gulvet med en hylende liten baby i armene.
For selv om man i mørke øyeblikk får en følelse av at babyen gjør en iherdig innsats på å ta livet av en, eller når man ser at det lille nurket vrenger seg i smerte og ikke noe av det en prøver på letter smertene og man føler seg så utrolig liten, udugelig og hjelpesløs, så er det hele glemt i det nurket møter deg med et tannløst smil neste morgen.
Det er vel få ting som kan få hjertet til å synge som en baby som smiler med hele seg, eller roen til å bre seg som små pludrelyder fra en fornøyd baby.
Og hele nattens strabaser er glemt, en kan vel huske at det var hardt, men den intense følelsen av å ville grine blod og hoppe ut av vinduet, den er som blåst vekk. Og det som dukker opp er lyden av regnet som trommet mot vinduet, eller synet av regnbygene som bølget i det svake lyset fra veilyset, stjerneklar himmel en frost natt med krystaller som glitrer i månlys mens en snuste på et lite babyhode. En husker hvordan kveld ble til natt, natt ble til morgen og lykken over å ha en sovende baby i armene.

Det er minner til å ta med i hjertet. For plutselig, i neste uke, sitter vi her, gubben og jeg, gamle og grå og mutters alene og hører klokken tikke.

Øyeblikket er nå, og det er helt alright.
Om enn litt trøtt.