Desemberbarn


Kari Bremnes sin sang "Desemberbarn" har alltid fått meg til å tenke på mamma. Dels fordi hun har bursdag i desember, men ikke bare derfor. Kari Bremnes synger om hvordan hun husker mora si stå i vinduet og morgen og se etter lys, og si at hun synes desember er så tung. Og hvordan hun selv som barn syntes desember var lett, og lys som skjæret fra en gyllen lampeskjerm. Sånn som jeg husker mamma i desember var hun begge disse to personene.

Mamma er glad i jul. Hun liker å pynte huset, og hun pleide å samle på engler som ble pakket ut og satt opp på peishylla til jul. Men det skjedde ikke før sent på kvelden lille julaften, etter at huset var ryddet og vasket i hver krik og krok. Når det nærmet seg jul laget mamma lister over alt som skulle gjøres i huset. Vaske bad, rydde skoskap, rundvaske kjøkkenskap og skuffer, pusse sølvtøy, bake småkaker. Lista var lang, og jeg og søsknene mine fikk utdelt oppgaver etter alder og evne. Det hendte at jeg snek meg unna med en bok og noen nybakte sjokolademakroner. Hvis unnasluntringa ble oppdaget fikk jeg høre det. En varig effekt av dette er at det å vaske kjøkkenskap for meg har blitt en helt nødvendig handling for å få julestemning. (Julestemninga kommer også hvis jeg vasker kjøkkenskapene midt på sommeren. Det har hendt at jeg har gjort sistnevnte nynnende på deilig er jorden.)

Mamma har alltid jobbet mye, ikke bare i desember. Hun har vært leder i en mellomstor bedrift de siste 40 årene. Jeg skriver om det i fortid, for denne høsten ble mamma pensjonist, selv om hun fortsatt går på jobb mange dager, nå som ulønnet vikar rundt omkring på ulike avdelinger hvor det mangler folk pga det økte koronarelaterte fraværet. Det er helt i tråd med hvordan hun alltid har gjort det – hun steppet inn over alt for å få bedriften til å gå rundt, og jeg er spent på om det i det hele tatt blir mulig å holde budsjettet uten henne. Det var mye som skulle ordnes til jul på jobben også. I tillegg til alle de vanlige lederoppgavene, og alle kabalene som skulle gå opp mot slutten av året, brukte mamma mye tid på å kjøpe inn julegaver til de ansatte, og hun skrev lange personlige hilsener til hver enkelt. Det ble lange kvelder og tidlige morgener. Det hendte at vi våknet til lukten av nystekte sjokolademakroner som hadde blitt stekt midt på natta. Mamma har alltid hatt en høy arbeidsmoral, og en evne til å sette arbeidsoppgavene foran egen helse som ikke bare er av det gode. Jeg husker det året hun var hjemme på juleferie fra jobben som bistandsarbeider på Sri Lanka. Da falt hun på isen og slo hodet. Sannsynligvis hadde hun en lett hjernerystelse, men det hindret henne ikke fra å gjennomføre det oppsatte programmet julaften og første juledag. Andre juledags-tsunamien som rammet en rekke land i Asia, bl.a. Sri Lanka, satte en effektiv stopp for det som skulle være sjansen til å hente seg inn. Samme kveld satt mamma på flyet tilbake til Sri Lanka for å bidra til nødhjelpsarbeidet. Hjernerystelsen hevdet hun forsvant på veien.

Det oppsatte programmet for julaften og første juledag ja. Da jeg var barn samlet min mormor og morfar storfamilien hjemme hos seg første juledag. De hadde fem barn, med svigerbarn og etter hvert 13 barnebarn. Etter at først morfar og senere mormor døde har mamma overtatt ansvaret for å samle familien på denne dagen, hvert eneste år. Ettersom de omtalte 13 barnebarna har blitt voksne og fått partnere og egne barn har juleselskapet vokst til nesten 40 stykker. Søsteren min og jeg har snakket en del om at vi etter hvert har grudd oss mer enn vi har gledet oss til dette selskapet. Det har innebåret mye arbeid både før og under selskapet, både for mamma, pappa og oss, og mye stress. For mamma ville at alt skulle være perfekt både i huset og i bodene før storfamilien rykket inn. Vi har vel tenkt at det hadde vært fint om det hadde gått litt mer på omgang mellom mamma og de fire andre søsknene hennes. I år blir det ikke noe juleselskap. Søsteren min og jeg puster litt lettet ut, og kanskje gjør mamma i all hemmelighet det også. Men jeg vet også at det er sårt for henne. Hun er familiens sosiale general, og det er viktig for henne å samle storfamilien og sørge for at barn og barnebarn får et forhold til alle sine søskenbarn, tremenninger, grandonkler osv.

Julaften da jeg var barn ble feiret hjemme hos oss selv. Etter at jeg ble voksen har mamma og pappa fortsatt med å lage julemiddag, og nesten alle julaftenene mine som gift har jeg, mannen og ungene vært hos dem og spist ribbe og ryper. De eneste unntakene var to år da foreldrene mine var på Sri Lanka. I år har vi for første gang invitert mamma og pappa hjem til oss, sammen med min bror og svigersøster. Det er delvis et koronatiltak, fordi vi har bedre plass, men også et uttrykk for at årene går og jeg kjenner at det er på tide både å få være vertskap selv og la mamma og pappa slappe litt mer av på julaften. Kjenner jeg mamma rett klarer hun nok å lage litt julestress likevel. Jeg tror det er en del av julestemninga for henne, akkurat som kjøkkenskapene er det for meg.

Selv om jeg startet kalenderinnlegget med å referere til Kari Bremnes sin desemberbarn-sang, så vil jeg ikke avslutte med den. I stedet vil jeg tipse om en sang fra en helt ny juleplate kalt natt, lys, laget av jazz-trompetist Tore Johansen. Plata finnes på Spotify og sikkert mange andre steder, men jeg gir dere en smakebit fra Apple Music. Akkurat denne sangen er hentet fra Hålogaland Teaters oppsetning av Et Juleeventyr, der Ketil Høegh spiller grinebiteren Scrooge. På plata synger han «O himmelske far, vi takker deg, for at vi på jorda får vandre. Ha takk kjære gud, for at du lar oss dele vårt liv med andre.» Sånn bortsett fra at mamma er innbitt ateist tenker jeg at denne teksten, enda mer enn Kari Bremnes sitt såre desemberbarn, er essensen av mamma og jula.

https://music.apple.com/us/album/o-h...9?i=1538179222