Vel, etter å ha skjønt at en blogg visstnok er en ganske privat greie og en sak som man lukker for innsyn tenkte jeg at jeg like godt kan opprette min egen for liksom mer å skjønne poenget med det hele... Tviler på at jeg kommer til å dele de helt store tingene her inne, så behovet for å stenge den for innsyn har enda ikke dukket opp, men med min ambivalente innstilling til det meste kan man dog aldri vite... En annen ting er hvorvidt folk kommer til å lese mine velvalgte ord her inne - det er kanskje litt av poenget med en blogg?

Anyway - noe av årsaken til min plutselige interesse for feltet skyldes vel i stor grad kjedsomhet, noe som igjen kommer av at jeg er råka av den høyt fryktede og forhatte influensaen (som jeg neste år SKAL vaksineres for og inn i evigheten - AMEN). Jeg er vel nå ramma av den såkalte "langsomtida". På mystisk vis verdsetter jeg den også litt (som seg hør og bør...) Jeg liker jo å ligge i sofaen med et ullpledd over meg og macen i fanget. Hva jeg IKKE liker er alle disse snørrfillene som flyter rundt meg, termometeret som ligger klar til bruk, mitt fettete hår (et resultat av at dusjen er en sånn krevende utfordring) og alle disse klissete koppene tømt for kokt vann og honning.... En annen tanke jeg liker dårlig er sengetøyet som så sårt skulle vært skiftet på, etter at jeg har ligget febervarm og badet i min egen svette, bikkja som skulle vært på tur, den ferdigvaska klesvasken som har ligget i maskina siden søndag, kjøleskapet som er fullt av overmoden mat, oppvaskmaskina som skulle vært tømt (eller satt på?), søpla skulle vært bært ut (hvor mange sure bleier ligger der nå tro?) og alt annet forefallende. For tida er det kun basisbehovene som blir ivaretatt. Ok - ungene får mat og drikke, rene bleier og rent undertøy, men utover det er ikke akkurat stimulien den helt store for tida... Og til alt hell har også lillesøster blitt syk så nå ligger min febersyke mann og mitt febersyke lille barn i foreldresenga og tar seg en dupp. Er det rart man blogger...?