Jeg hører mange snakke om hvor fantastisk det er å få lov til å hjelpe andre mennesker, bidra til at livet blir litt mer lystbetont og lettere og leve. Allikevel ser jeg at min største inspirasjonskilde er at jeg fascineres av mennesker og skjebnene deres. Jeg fascineres av livshistoriene deres, hva som har formet dem, hvilke valg vi mennesker tar eller unnlater å ta og hvordan disse igjen former skjebnen vår.

Samtidig er jeg jo en introvert personlighet som finner det gørrkjedelig å treffe mange mennesker. Store forsamlinger med mennesker og hvite duker eller parsettinger med høflig konversasjon og morsomme historier. Vel, de kan til en viss grad være underholdende, men det er de nære fortrolige samtalene der folk lar "maskene falle" (for å bruke et litt klisjépreget uttrykk) at men virkelig fenges, at samtalen gir noe tilbake, at man får noe å tenke på og at jeg kjenner jeg utfordres som menneske. Rølpete fester hvor folk avslører sitt sanne forfylla jeg er også en setting jeg kan like om jeg er i den rette modusen.

Nå blander jeg kanskje jobb og privatliv her, men saken er at om en jobber med mennesker har en alltid seg selv med, i større eller mindre grad. Vi kan jobbe for å være profesjonelle, men vi blir aldri maskiner. Enkelte mennesker er det enkelt å være profesjonelle med, andre gjør at en kjenner seg aller mest som et medmenneske, de appelerer til andre ting i meg, jeg kan (en sjelden gang) bli rørt til tårer, jeg kan bli irritert og jeg kan kjenne en enorm glede på deres vegne. Jeg kan rett og slett bli litt høy på livet. Jeg kan gå hjem fra jobb og kjenne at det bobler inni meg, for en gave å få lov til å være i så nære relasjoner til andre mennesker!

Og hvorfor skriver jeg dette? Kanskje fordi denne opplevelsen fort drukner i andre travle gjøremål? Kanskje for å hente fram en gang jeg kjenner livet butter imot og har mer lyst til å jobbe med papirer og maskiner, eller en påminnelse om at arbeidslivet består av så mange dimensjoner at når en glemmer noe kan en alltids hente fram noe annet som kan gi mening...