Nyansatt i barnehagen "vår", med 15 års erfaring fra kommunal barnehage:

- I alle de 15 årene jeg jobbet i barnehagen ble det sagt at vi skulle få ny barnehage. Men ennå har nå ingenting skjedd. Nå orker jeg ikke mer.

Hvorfor? Jo, kommunen har ikke hatt råd til ny barnehage. Jevnlig har de bevilget noen kroner, basert på en plan fra noen år tilbake i tid. Men byggekostnadene fyker i været, og det de bevilger er alltid for lite.

Det har vært private aktører inne og ønsket å bygge barnehage, men nei, kommunen ønsker da å bygge, eie og drive barnehagene selv!

Så skal man jo ha full barnehagedekning, og da kan man ikke stenge en fire-avdelings-barnehage, selv om den er så nedslitt at den drives på dispensasjon fra Arbeidstilsynet.

- Mange av de ansatte er frustrerte, og jeg vet at flere enn meg har sluttet eller har tenkt å slutte, fortalte assistenten.

Det virkelig paradoksale med denne saken, og mange lignende, er at kommunene har ikke råd til å vedlikeholde bygninger, for det går på driftsbudsjettet, og der har man kuttet til beinet. Men investeringsbudsjettet, se det er en helt annen skål, der kan man låne penger og greier. Så på grunn av fattigdommen ender man med en bruk-og-kast mentalitet som er skremmende. Det er store verdier man snakker om, og mange både barn og voksne som utsettes for arbeidsmiljø som er helseskadelig.

Er dagens foreldregenerasjon likegyldige til det arbeidsmiljøet barna deres utsettes for? Er det ikke på tide at vi stiller krav?

- Joda, men du skjønner, foreldrene var jo bare glad så lenge vi holdt åpent, fortalte assistenten.

Ja. Nemlig. Dermed satt kommunen med bukta og begge endene. Foreldrene betaler, og staten betaler for at kommunen skal stille med barnehageplasser. Og selv om kommunens "tilbud" er et nedslitt rottereir, så har ikke foreldrene noe valg.

Kanskje på tide å innse at barnehager ikke bør være et offentlig ansvar?