5år siden jeg fikk telefon om at mamma ikke var kommet på jobb.
5 år siden jeg fant mamma død i sengen sin.

Ufattelig så fort og samtidig seint.

Mye skjedde den tiden. Politiet, presten, advokater, banker, forsikringer, rydding, selging...etc etc.
Husker jeg var så "flink" med alt, men etter noen måneder, når all jobbingen var forbi...da var det ikke mere å gjøre.

Ennå lever jeg i en boble hvor jeg tror alt er tull. Trr at mamma kommer snart etter en lang ferie. Jeg er ennå sinna, irritert, sørger mye i stillhet. Det er så mye jeg ennå trenger henne til, så mye jeg lurer på, så mye jeg vil dele.

Vi delte så mye sammen. Snakket så ofte sammen, gråt sammen, koste oss sammen, klemte hverandre, shoppet...var bare oss; venninner, mamma/datter.

Jeg er ennå flink. Jeg er flink til å hold sorgen skjult. Jeg snakker sjelden om henne, jeg vil ikke vise svakhet, vil ikke gråte.
Sorgen er på en måte bare min. Jeg åpner og lukker sorgen når jeg vil. Gråter når jeg vil, sørger når jeg orker.
Er lite flink til å minnes de gode tidene, er kanskje ikke helt klar for det ennå. Hun er ikke helt borte, jeg orker ikke ta det helt over meg. Er ikke ferdig, men snart. Snart håper jeg at jeg innser at hun virkelig er borte. Jeg trenger det. Trenger å gråte forran andre, trenger at andre trøster, trenger at jeg ikke er alene. Jeg føler meg velig alene, mange ganger. Jeg trenger å kunne dele sorgen og smerten med andre.

Mamma, jeg savner deg, din stemme, din latter og ditt nærvær.