Dagens luke er en feiring av vinteren, den mørkeste årstiden, men også den som gir oss glitrende hvit snø! For hva er vel jula uten snø?

Men i denne luka skal vi ikke til skogs eller til fjells i jakten på den ultimate vinterstemningen, nei, vi skal til Venezia!

Det er kanskje ikke så mye snø å finne der, tenker du kanskje. Ifølge denne bloggen (https://veneziaautentica.com/pictures-venice-snow/ ) skjer det en og annen gang, som i dette vakre snøværet i 2018. Men sjeldent nok til at det er verd å blogge om, altså.

Men på begynnelsen av 1700-tallet, midt under Den lille istiden, var det kaldere. Da kunne sågar lagunen fryse over. Og det var på denne tiden Antonio Vivaldi skrev sine Fire årstider. Fiolinkonsertene som har blitt stående som noe av det mest erke-klassiske av klassisk musikk! Det er en grunn til at akkurat disse fire fiolinkonsertene, Våren, Sommeren, Høsten og Vinteren, har blitt så populære at de har etset seg inn i vår kollektive hukommelse - slapp av, om du ikke kommer på noen av melodiene av deg selv, kan jeg garantere at du nylig har hørt en av dem i en eller annen reklamefilm. Men de blir aldri brukt opp. I alle fall blir jeg aldri lei!

Noe av det som gjør De fire årstidene så spesielle, er at Vivaldi brukte musikken til å beskrive hvordan årstidene høres ut og føles. Han skrev sågar inn i notene hva de ulike instrumentene skulle forestille i musikken, f.eks. står det et sted i noten for bratsj at den skal høres ut som en hund som gjør (mens gjeteren ligger og later seg i engen om våren). I tillegg skrev han (man tror det er ham) små dikt (sonetter) til hver årstid, tre vers i hver av dem, ett til hver sats av fiolinkonsertene.

I det første verset av Vinteren er det skikkelig kaldt. Vi befinner oss utendørs midt i en isnende kald snøstorm! Vi løper stampende gjennom snødrivet med klaprende tenner:

Frozen and shivering in the icy snow,
Under the battering of a terrible wind
Run stamping your feet every moment,
Teeth chattering in the cold.

Musikerne lager is-effekter med buene i starten av satsen, før snøstormen treffer med full styrke, i form av solisten, mens den underliggende rytmen kanskje er de stampende føttene? Bare hør på Ray Chens forrykende versjon her, rått og direkte:



I den langsomme satsen har vi beveget oss innendørs, og slapper av foran peisen mens vi lytter til regndråpene som slår mot ruta. Kanskje en mer gjenkjennelig værtype i Venezia i dag, og også noe jeg selv har mange julaften-minner om fra de siste årene. Men hva gjør det vel med regn på julaften, når vi for det meste er innendørs i varmen likevel?

Spend calm and happy moments by the fire
While outside the rain sprinkles everyone.

Den Largo-satsen jeg vil at dere skal høre på som illustrasjon, er en helt ny versjon innspilt av Ragnhild Hemsing på hardingfele (!) sammen med Barokkanerne på barokk-instrumenter. Hemsing har tatt Vivaldis melodi med opp til Valdres, og bruker klassisk hardingfele-ornamentikk og akkorder på denne melodien, noe som passer som hånd i hanske, vil jeg si. Hennes forelegg er at det er mye likt mellom norsk og italiensk folkemusikk og barokkmusikk - også i barokken var det vanlig å improvisere med triller og ekstra staffasje oppå melodiene. Hardingfela stammer jo også fra den perioden, og har en distinkt barokk klang! Men først og fremst: er det ikke helt utrolig nydelig? Jeg får gåsehud hver gang jeg lytter til den:



Og sjekk ut hele albumet deres, da. The Norwegian seasons. på spotify eller andre platformer nå!

Så kommer vi til siste sats, og der sklir vi rundt på isen og prøver å ikke falle, mens det blåser friskt fra alle kanter.

Walking on the ice with hesitant steps,
By being careful, lest you fall.
Jump in haste, slip, and fall to the ground,
Get back on the ice and run,
In case the ice cracks and opens.
To hear, leaving their screened house, Sirocco,
Boreas, and all the winds in battle...
It’s winter, but it brings joy.

Men til å illustrere denne, tar jeg turen helt vekk fra Venezia, og til Buenos Aires! Vivaldi har nemlig inspirert en hel rekke komponister til å lage sine egne varianter av Årstidene. Astor Piazolla var en av dem, her representert ved norske Mari Samuelsen. Jeg vet ikke hvor mye is det er her, men jeg kan godt forestille meg at det er glatt. Eller at jeg sitter inne og spiser julekarameller, kanskje.



Og for de viderekomne og/eller nysgjerrige, kan jeg også anbefale Philip Glass' "The American four seasons", samtidsmusikk, her med Sara Övinge og Det Norske kammerorkster. Julestemning er IKKE garantert! God, hutrende fornøyelse!