Jeg hadde laget en luke om julepynten i kafeen vår, men nyheten om at et kjært forummedlem hadde dødd helt plutselig traff meg rett i magen. Det at hun var på min alder gjorde at jeg fikk et rått og brutalt møte med min egen dødelighet, og jeg har reflektert mye rundt dette med tid. For døden kan være en dyster følgesvenn, men også en verdifull lærer. Den spør oss igjen og igjen: Hva gjør du med tiden din? Hva gir livet ditt verdi?

Men, lytter vi? Tar vi oss tid til å svare på dette spørsmålet hver morgen, eller lar vi oss rive med i hverdagens ørkesløse kaos og lar spørsmålet drukne i lyden av stress og forpliktelser? Tar vi oss tid til å nyte de små øyeblikkene, drikke morgenkaffe med andakt, se soloppgangen med undring, puste dypt inn den friske førjulslufta?

For et par år siden pratet jeg med et annet forummedlem, og under praten rundt barna og deres sysler fortalte hun at hennes yngste nå hadde fått skoleplass et annet sted, og dermed var den siste fugleungen ute av redet. Hun så på meg med noe som minnet litt om panikk i øynene, og sa "men hva skal jeg gjøre nå?" Da gikk det opp for meg hvor låst man kan bli i et gitt mønster, hvordan den rollen man definerer seg med også kan bli et fengsel. Man har gjort det riktige, fulgt mønsteret vi så ofte følger her i landet, med skolegang, utdanning, karriere, giftemål, familieforøkelse, huskjøp, oppdragelse av unger og sørge for dem både praktisk og mentalt, være den gode ektefelle/arbeidstaker/forelder/hvahardu, og så, med ett, er ett av de beina man står på borte, og selv den stødigste av oss vakler.

Hva gir livet ditt verdi? Jeg har levd et liv der store deler av det har vært innhyllet i mørke i større eller mindre grad. En utenforstående vil kanskje si at det ikke har vært fylt av så mye verdifullt. Og, når man er så vant til mørket, blir lyset skummelt. Jeg har vært så redd for å ha det bra at jeg har søkt tilflukt i det mørke, fordi det er trygt og velkjent.

Ikke nå lenger.

Jeg er klar over at jeg har flere år bak meg enn det som ligger foran meg, og jeg vil fylle den tiden med liv. Jeg vil danse i regnet, kysse i snøen, rulle i gresset og lukte på blomstene. Gripe livet i halen til det hyler, og riste løs til favorittmusikken min. Elske mine kjære med alt jeg har og la meg fascinere over hvordan barna mine har vokst til og blitt modne, eksepsjonelle mennesker. Utforske kreativiteten som ligger og venter inni meg og vanne alle de frøene jeg har sådd, og forventningsfullt følge meg på at de gror og blomstrer. Kanskje noe av det er så bra at jeg kan dele det med verden. Ikke hele verden vil sette pris på det, men kanskje en, to eller sju lar seg treffe. Det er ikke så farlig om jeg ikke blir husket om hundre år, men jeg vil at livet mitt skal ha en betydning, om så bare for meg selv. For jeg er verdt det. Jeg fortjener å ha det bra, å leve i lyset.

I denne hektiske førjulstiden håper jeg at du innimellom stopper opp og kjenner etter. Hva bruker du tiden din til? Hva gir livet ditt verdi? Er det noe du har drømt om lenge, men bare lagt til side? Er det noe du vil gjøre, vil oppleve, vil dele med verden? Gjør det! Kreativitet er den beste måten å fylle dagene våre med liv. Jeg håper også at du kjenner ekstra på de gode tingene i livet ditt, selv om det er de vanskelige tingene som overskygger. Det er så mye bra i livet, så mye kjærlighet, så mye glede. Vær takknemlig, og løft det opp. Ta vare på menneskene i din nærhet. I verden er du bare noen, men for noen er du hele verden.

Jeg ønsker deg en riktig god førjulstid.