Her kommer dagens luke fra meg, og jeg holder det jeg skrev ned påmeldingen. Lavterskel. Lave skuldre.

Jeg velger, helt lavterskel, å skrive litt om det som faller naturlig for meg på denne tiden av året, og håper og tror det treffer noen av dere også.

Adventstid og juletid er mimretid. Det er tradisjoner og sånn-har-det-alltid-vært-gjort. Noen nye tradisjoner kommer til og noen utgår.

Julestemningen, den ligger i alle fall for meg, mye i disse tradisjonene, møtene, luktene. Mye ligger i luktene. Fordi sånn har det alltid vært.

Dengang jeg var jentunge pleide vi besøke mine besteforeldre på formiddagen. Ja, når jeg var enda mindre feiret vi hos dem, men min hukommelse er best fra den tiden da vi feiret i eget hus, men mormor og morfar besøkte vi rett etter tre nøtter, også farmor og farfar etterpå, for det var i nabohuset så da gikk de voksne nedom huset og satte på potetene og skrudde på igjen varmen på pinnekjøttet.

Men lukten. Ja, i min mormors kjøkken luktet det alltid godt, året rundt. Men julaften var det jo noe eget. Hun kokte surkål på julaften. Og altså, jeg spiser ikke surkål, men det lukter godt når det blir kokt. Og blander seg med lukten av pinnekjøtt.

Nå er ikke jeg lenger jentungen, jeg er moren. Og jeg tar med min familie på besøk til mine foreldre på formiddagen. Og mamma har tatt opp tradisjonen fra sin mor. Hun begynte å koke julens surkål på julaften. Så nå lukter det fortsatt jul.

Da er alt som det skal. Sånn der alltid har vært. Selv om det ikke er helt som det var. Det blir jul.